Problemet med designporteføljer

Porteføljer dokumenterer og deler designarbeid. For rekrutterere er de en rask måte å sile kandidater på. For designere er de en scene å vise seg frem på. Så hva er det jeg har imot dem?

Først, la oss få dette unna:

• Dette er porteføljen min.
• Et av de første innleggene her handler om at porteføljer har problemer.

Det kan virke hyklersk. Det er med vilje.

Porteføljer er gode til å selge

Porteføljer er glimrende til å selge historier, med bilder og tekst. Vise og fortelle.

Mye av design handler nettopp om det: å kommunisere godt, med de virkemidlene som skal til. Så langt, alt vel.

Problemet mitt er insentivene formatet skaper. Det er to av dem. Og så er det det store.

Insentiv 1: Pene bilder vinner

Porteføljer er flinke til å vise frem det visuelle. Det belønner lekre mockups fremfor grundige casestudier.

Jeg er skyldig selv.

Problemet er at det favoriserer designere som er gode på grafisk design, og det er bare en liten del av jobben. Mye av hvordan et produkt ser ut, er uansett utenfor designerens kontroll:

• Merkevaren til virksomheten
• Designsystemet som allerede finnes
• Ferdighetene til frontendutviklerne (hvis du vurderer det ferdige produktet)

Jeg kjenner mange designere som er veldig dyktige, men som sliter med å lage ting pene. Hjelper porteføljer deg å finne dem? Jeg er ikke sikker. Jeg tror de står i fare for å bli silt bort i første runde.

På den andre siden: kanskje det er like greit. Jeg ville uansett ikke jobbet et sted som verdsetter det visuelle over resultatene. Problemet er bare at det blir vanskeligere å komme seg inn døra i utgangspunktet.

Insentiv 2: Alt blir til en stil

En portefølje forteller historien sin med bilder eller tekst. Lyd og video finnes, men det er sjelden kost.

Så det trygge valget er god gammeldags tekst. Og når du først skriver, trenger du mye av den for å forklare hva du faktisk gjorde. Skriver du for lite, mangler leseren konteksten som skal til for å forstå det.

All den konteksten tar tid å skrive. Den gjør det også mindre sannsynlig at leseren (som skumleser femten porteføljer før lunsj, la oss være ærlige) faktisk leser den.

Gode skribenter får det til. Dermed belønner formatet folk som er flinke til å selge seg selv i tekst. Da faller mange gode designere utenfor, de som kommuniserer glimrende i et rom med ekte mennesker.

Det egentlige problemet

Ingenting av dette er nytt. Her er det jeg egentlig vil frem til:

Porteføljer viser ikke de delene av design som er vanskelige.

Hvordan viser du at du bygget gode relasjoner til folkene rundt deg?

At du skapte tillit og engasjement i teamet?

At du fikk en skeptisk leder med på laget?

Min erfaring er at det meste av det vanskelige i design handler om mennesker og politikk. Og det er fryktelig vanskelig å få inn i en portefølje. Noen designere med veldig skinnende porteføljer har dessuten brukt tiden sin på å polere leveranser, heller enn å bygge akkurat de ferdighetene.

Det går en vits om at de beste designerne ikke har tid til å oppdatere porteføljen sin. De er for opptatt med ekte designarbeid.

Fire år senere vil jeg legge til: det er egentlig ikke en vits.

Så hva gjør vi?

Jeg har fortsatt ikke et perfekt svar. Men hvis du skal ansette, har dette gitt meg mer enn å scrolle gjennom mockups noen gang har gjort:

• Be kandidaten gå gjennom ett prosjekt, inkludert det som gikk galt.
• Spør om en konflikt med en interessent og hvordan den ble løst (eller ikke).
• Spør hva hen ville gjort annerledes neste gang. Refleksjon slår polering.
• Legg merke til spørsmålene kandidaten stiller, ikke bare svarene hen gir.

Og hvis du er designer og jobber med porteføljen din: vis hvordan du tenker, sett ord på begrensningene og gi den menneskelige siden av jobben litt plass. Selv ett ærlig avsnitt hjelper.

Takk for at du leste. Jeg kan fortsatt bli litt i overkant engasjert av og til.