Skal du si fra at KI var med? Fem spørsmål før du bestemmer deg

Som du kanskje har sett pusler jeg med litt spillutvikling på hobbybasis. Teamet (hvis man kan kalle dem det) er åtte KI-agenter og meg. Jeg bestemmer hva vi skal oppnå, hva som er gøy, kommer med innspill på justering og så gjør de resten. Ofte får de til det jeg vil, andre ganger ikke helt. Sånn er livet.

På ett eller annet tidspunkt er spillet kanskje bra nok til å selges. Da må jeg stille meg spørsmål: Hvor skal det stå at KI var med? Og hvor mye skal stå? Hvor mye av jobben var “min”? Hva har det å si for brukeren/spilleren?

Dette innlegget handler om hvordan jeg kanskje skal ta det valget. For jeg har funnet fem gode spørsmål som kanskje kan hjelpe meg.

… og hvis de hjelper meg, funker de kanskje for deg også?

Hvorfor nå

25. september publiserte Nielsen Norman Group en artikkel om når man bør si fra om KI.

Taylor Dykes samler forskningen til fem spørsmål med forkortelsen: PACED. Policy, Audience, Context, Expectations og Degree.

Et av funnene har fått navnet «the disclosure paradox». Folk sier de vil vite om KI var med… og så blir de skuffa av innholdet når de får vite det. Som når magikeren avslører tryllekunst-trikset, gjør det at magien forsvinner litt.

Høres det kjent ut? For meg gjør det det.

Jeg vil gjerne vite når andre bruker KI. Jeg var nok også litt forsiktig på å si det selv. En av studiene de gjorde nevnte akkurat det: folk vil heller bli fortalt om andres KI-bruk enn å opplyse om sin egen. Det gir jo mening.

Lurer på hvordan det er her i Norge med vår kultur rundt stolthet og janteloven, men det får kanskje bli en egen artikkel.

De fem spørsmålene

1. Finnes det en regel? (Policy)

Aller først. Sjekk plattformer, med arbeidsgiveren, eller/og med lover og regler.

Spillplattformen Steam skrev om reglene sine i januar. Nå handler de om KI-generert innhold som spillerne faktisk møter, i spillet og på butikksiden deres. Verktøy bak kulissene er ikke med.

For meg betyr det at tekst en agent har skrevet, havner i opplysningen. Hvordan agentene mine har jobbet med koden gjør altså ikke det.

2. Hvem leser? (Audience)

Folk som liker teknologi er ofte mindre kritiske til ny teknologi og KI-bruk. En samlet analyse av tolv eksperimenter fant at tillitsfallet var mindre blant folk med positive holdninger til teknologi. Folk som er stolte av egen skriving, derimot var strengere.

Personlig har jeg lest utallige kritikktråder på Reddit der folk disser spill som har brukt generativ AI dårlig. Også syltetøy-emballasjen til Stabburat og Lerum har fått mye oppmerksomhet i det siste. En tråd på reddit er full av detektiver som forsøker å løse mysteriet om Lerum sine etiketter ble laget med KI. Her har Lerum sett seg nødt til å lage en side der de forteller om etikettene. Ta en titt her: https://www.lerum.no/aktuelt/historia-bak-etikettane-til-lerum-topping. Så er spørsmålet hvor mye av prosessen som var manuell, og hvor mye som var automatisk, og hvem som bryr seg om nyansene.

3. Hva slags ting er det? (Context)

Jo mer av verdien som ligger i at et menneske laget det, jo mer betyr opplysningen. Et bursdagskort er noe annet enn en timepåminnelse. Et personlig innlegg som det jeg skriver nå ligger nærmere bursdagskortet

…og ja bare for å være ærlig, jeg skriver selv basert på utkast og disposisjon lagd av KI, bare så det er sagt. Den er RÆVA på norsk, så jeg bruker mye tid på å rette. Den er bedre på engelsk, så der er jeg ikke like nøysommelig.

4. Forventer leseren å få vite det? (Expectations)

Neste i rekka: Ville leseren følt seg lurt hvis hen fant det ut etterpå? Hvis svaret er ja, si i fra først som sist.

I spill er normen i ferd med å bli ganske tydelig. Plattformen spør meg, og spillerne ser merket på butikksiden. “KI”. I et LinkedIn-innlegg er normen mye mer uklar. Hvor mye i feeden din er slop Presentasjonen til kollegaen din som plutselig ble klar over lunsjen? Eposten fra en bekjent?

5. Hvor mye gjorde KI? (Degree)

Å rette avsnitt og å skrive hele teksten fra bunnen er to forskjellige ting. I én studie falt vurderingene av innholdet i tråd med hvor mye de fikk vite var KI. Jo større del, jo sterkere grunn til å si fra. Og jo viktigere å si det presist. Halvparten KI? Hele? Et par setninger?

Har du brukt KI, kan du dele det på flere måter. For eksempel: «Illustrasjonene er laget med KI.» «Teksten er språkvasket med KI.» «KI skrev første utkast, jeg skrev det om.».

Det jeg tar med meg

Ett funn skiller seg ut mest: I forsøkene til Schilke og Reimann skapte mer mistillit å si fra selv enn å tie.

Å bli avslørt av noen andre førte til enda mer mistillit enn det igjen

Så hvis det kan komme ut at du har brukt KI, er det kanskje best at det kommer fra deg. Kontroller narrativet og vær åpen om det. Så slipper du å få kula i fleisen når han kjipe kollegaen spør hvor mye du brukte KI på rapporten på neste fellesmøte.

Et forbehold

Forskningen her er… blandet. En gjennomgang av 47 studier om nyheter fant ingen konsistent reaksjon på KI.

Mange av studiene er gjort i lab eller på nett, med tekst, bilder og nyheter.

Få handler om spill eller designarbeid. I én studie med pengespill oppdaget de ikke mistillit, eller mistenksomhet i det hele tatt.

Misforstå meg rett; jeg skriver altså ikke at opplysning om KI er farlig, eller ufarlig. Det kommer, som alltid, an på.

Det jeg håper er at de fem spørsmålene hjelper deg å finne ut hvordan du skal ta valgene dine. Og hvordan jeg tar mine også.

Prøv sjæl

• Ta noe du har laget denne uka.
• Still de fem spørsmålene. Bruk to minutter.
• Skriv én setning om hva KI gjorde. Så konkret som mulig. «Første utkast er skrevet med KI» sier mer enn «laget med hjelp av KI».
• Nøler du? Tenk på hvem som ellers kommer til å avsløre deg (og hvordan takler du det? med glans, eller nervesammenbrudd?)

Vil du vite mer om hvordan agent-teamet mitt jobber, står det i Å lage et spill med et team av KI-agenter. Hvor KI hjelper i designarbeid, og hvor den ikke gjør det, har Tentativ skrevet om i en egen artikkel.

Å si fra er også et designvalg. Like greit å ta det selv.